Vi starter med stolen, ikke kameraet
Når vi hjelper en bedrift med å sette opp et lite studio, begynner vi sjelden med utstyret. Vi begynner med stolen der presentatøren skal sitte. Hvor sitter personen naturlig, hvor langt er det til veggen bak, og hvor ser vedkommende når hun snakker? Svarene styrer alt det andre. Et kamera kan flyttes på to minutter, men en stol som står feil i rommet gir et bilde som aldri blir riktig.
Vi ber deltakerne sette seg slik de pleier å sitte under en briefing, ikke slik de tror de bør sitte. Deretter tar vi et prøvebilde med mobilen eller kameraet vi allerede har for hånden. Det første bildet er nesten alltid litt skjevt og litt for nært, og det er nettopp derfor det er nyttig. Det viser hva som må endres før vi bruker tid på finjustering.
Høyden på kameraet avgjør inntrykket
Det vanligste vi retter opp er kamerahøyden. Står kameraet for lavt, ser presentatøren ned på tilskuerne, og haken blir tung. Står det for høyt, virker personen liten og usikker. Vi setter objektivet omtrent i øyehøyde, eller en håndsbredd over, og lar stativet gjøre jobben i stedet for en stabel med bøker.
Mange kommer med en bærbar PC som står på bordet. Da løfter vi den, gjerne med et enkelt stativ eller en solid boks, til skjermkanten er i riktig høyde. Det koster lite og gir en stor forskjell. Vi viser deltakerne hvordan de selv kan sjekke høyden ved å se på selve bildet, ikke på kameraet, og justere i små steg til blikket treffer linsen uten at nakken bøyes.
Avstand og utsnitt: hvor mye plass skal personen ha
Deretter bestemmer vi avstanden. Vi bruker en enkel tommelfingerregel: fra midt på brystet og opp, med litt luft over hodet, men ikke så mye at taket blir hovedmotivet. Ved å gå litt lenger bort og la kameraet zoome svakt inn får bildet et roligere uttrykk enn når kameraet står tett på ansiktet.
Vi snakker også om hvor i bildet øynene skal ligge. Plasserer vi dem omtrent i øvre tredjedel, virker utsnittet balansert. Hvis presentatøren bruker hendene når hun forklarer, tar vi et litt videre utsnitt, slik at bevegelsene ikke forsvinner ut av bildet. Til slutt ser vi på bakgrunnen: en dør som står åpen eller en plante som vokser ut av hodet, flytter vi før vi trykker opptak.
Prøveopptak og små justeringer
Vi tar alltid et kort prøveopptak på rundt tretti sekunder. Presentatøren sier noen setninger fra manuset sitt, og vi ser det igjen sammen. Ofte oppdager vi ting som ikke syntes i sanntid: en skulder som er nærmere kanten enn vi trodde, eller et blikk som glir av til siden hver gang noen leser fra et annet vindu.
Da flytter vi vinduet med notatene nærmere kameraet, slik at blikket holder seg stabilt. Vi låser også innstillingene når det er mulig, som eksponering og hvitbalanse, så bildet ikke endrer seg midt i en sending. Deltakerne får se hvert valg og forstå hvorfor det ble gjort, slik at de kan gjenta det alene neste gang uten oss.
Det vi skriver ned til slutt
Når bildet sitter, noterer vi målene. Hvor høyt står stativet, hvor langt er det fra stolen til kameraet, hvilken zoom ble brukt, og hvor på gulvet står stolen? Vi tegner gjerne en enkel skisse og tar et bilde av selve oppsettet. Det virker nesten for enkelt, men det er dette som gjør at oppsettet kan gjenskapes neste uke eller av en kollega.
Slike notater sparer overraskende mye tid. Bedrifter som holder briefinger jevnlig, flytter ofte utstyret tilbake til skapet mellom hver gang. Med en skisse på veggen eller i en delt mappe tar det få minutter å komme tilbake til samme utsnitt, uten at noen må huske tallene eller gjette seg fram igjen.
Hva vi ber deltakerne øve på selv
Til slutt gir vi deltakerne en liten oppgave de kan gjøre på kontoret. Sett opp kameraet på egen hånd, ta tre prøvebilder med ulik avstand, og velg det som ser roligst ut. Be en kollega vurdere bildet uten å si hva du har endret, og se om hun peker på de samme tingene som du selv la merke til.
Vi anbefaler også å gjøre øvelsen på ulike tider av dagen. Lyset fra vinduet endrer seg gjennom høstdagene, og et utsnitt som fungerer klokka ti, kan se annerledes ut klokka tre. Målet er ikke et perfekt bilde, men en vane med å se kritisk på det publikum faktisk får se.
Et godt portrettbilde kommer sjelden fra dyrt utstyr, men fra rekkefølgen vi jobber i: stol først, så høyde, avstand og utsnitt, deretter prøveopptak og notater. Slik gjør vi det i kurset, og slik kan du gjøre det selv på kontoret. Det tar litt tid første gang, men neste briefing går raskere og ser roligere ut.